Nr 4- Anno 2023

En redaktørs oppgaver og privilegium er å kunne skrive og ikke minst, stå ansvarlig for avisens «Leder».

Så her sitter jeg med min enmannsredaksjon og skriver. Det er ikke så ensomt som det kan se ut til, men viktigheten av dette innlegget er alvorlig og ærlig ment.

Min tid i Jaycee startet for omlag 40 år siden, på første møte etter sommeren 86. Jeg hadde i flere år blitt foret med informasjon av min sjef som hadde vært aktiv i mange år Jeg kom inn i en alder av 33, men visste hva jeg ville og etter omtrent 40 minutter, ble jeg «ansatt» i redaksjonen av foreningen Drammen sitt medlemsblad. Jeg var blitt læregutt. Alle lokallag, eller LOM som vi sa, hadde sin egen avis og som nesten alt i Jaycee, handlet alt om prosjekter og lære av sine ideer og arbeid. Premien var å bli best og få utmerkelser. Lærekurven var bratt, men målet var enkelt; One Year to Lead. Du fikk den sjansen og da må du ta den.

På senhøstes var det den alvorlige generalforsamlingen og alle poster stod selvsagt på valg. Valgkamp var spennende og vi i avisen vår lagde intervjuer av de som skulle kjempe om posisjonene. Senere skulle de «grilles» av Senatorene fra bakerste benk.

På tre måneder hadde jeg lært nok til å gå til valg som redaktør. Mitt uttalte mål var å vinne award som den beste avisen i Norge om 12 måneder. Jeg la en plan og fulgte den, men stadig forbedringer utover året. Ris og ros gjennom året gav inspirasjon. Et fantastisk år som jeg husker den dag i dag. Heder og æare og ikke minst resultater og prisen for beste lokalavis kom til Drammen.

One Year to Lead var befriende. I de fleste organisasjoner der det er snakk om frivillig arbeid er det slik at om du gjør en knakande god jobb, blir du sittende og medlemsmassen forlanger at du tar et år til. I Junior Chamber er det annerledes. Det er både fordi at det er så mye å lære og du har en tidslimit på deg. Ved nådd 40 år er det ubønnhørlig ut av læretiden.

Vi var drøyt 1000 medlemmer på min tid og alt var moro. Vi involverte næringsliv, politikere og byens befolkning med prosjektene våre. Ja, ALT var prosjekter. Vi tjente penger som gress og kunne reise på internasjonale kongresser, nesten alt delvis dekket av de mange prosjektene vi gjennomførte hele året.

Etter å ha sittet alle verv i eget LOM, kjørt og vunnet award for flere nasjonale prosjekter, toppet det med å ha vunnet verdensaward for det beste markedsføringsprosjekt. Nasjonalt rakk jeg ikke lenger enn å ha sittet med ansvaret for alt omkring prosjekter, som EVP prosjekt, var jeg nådd mitt maksimum, siden alderen innhentet meg. Til alt hell fikk jeg Senator-nåla og kunne få følge organisasjonen fra en privilegert sidelinje. Så ble også prosjektledelse mitt yrke og min spisskompetanse etter BI og jeg elsker det den dag i dag.

Nå i 2023 var jeg invitert til å sitte i kontrollkomiteen for Juniorene. Mandatet var å se hvordan Norge ble drevet og vurdere deres handlinger opp mot handlingsplan og strategiplan. En oppgave jeg har gjort som coach for bedrifter i mange år.

Det Norske Senat har i alle år holdt sin hånd over Juniorene og gitt dem støtte, både verbalt, fysisk og ikke minst økonomisk. Vi har deltatt i et mentorprogram og ellers vært tilgjengelig på alle måter. Sammen med kontrollkomiteens leder, IPP og Senator #76424, Evy Marie Tofte, ble det skrevet en knusende rapport. Det gikk på ledelse, gjennomføring og økonomi.

Å lede et  National Organisation Member, NOM, med 2 foreninger og til sammen 33 medlemmer, med et budsjett som om man var 300. Å lyve til HQ om medlemstall for derigjennom fremdeles bli betraktet som et fullverdig NOM, er ikke noe annet enn en livsløgn. Når det er sagt, sier de der borte i HQ følgende; «Bare betal for 60 medlemmer dere, som er minstekravet til å være et NOM, så sletter vi dere ikke. Vi får se hvordan det går til neste år. Det har dere jo gjort det sånn siste årene allikevel».

I de siste 20 år har man kastet alle gamle visjoner og forsøkt noe annet uten å se at det man så gjør er feilslått strategi. Ingen så eller ville høre på råd om strategivalg. Fra å være en ledertreningsorganisasjon, som trente på alle områder innen business, til å være en sosial møteplass og nettverk for ledere. Alle de verdier som hadde bygget opp organisasjonen som var å lede møter, skrive referater, forhandle kontrakter, planlegge og gjennomføre små og store prosjekter, rapportere ble byttet ut med det å holde kurs.

Ja, jeg ser at vi skal følge med i tiden og utvikle oss, men lederutvikling har en grunnleggende filosofi som har stått seg i mer enn 50 år.

Et underliggende mål har hele tiden vært å kunne gjøre medlemmet i stand til å bli en bedre versjon av seg selv og ikke minst utvikle samfunnet vi alle er en del av.

I stedet ser det ut til å være en sosial møteplass og nettverk for allerede ledere som ønsket kurs av forskjellige slag. Og jeg ber leseren legge merke til forskjellen mellom å bli en leder gjennom utvikling, og det å allerede være en leder.

Jeg kan ikke unngå å tenke på doktor Relling i Ibsens skuespill Villanden, som sier: “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De selve lykken fra ham med det samme”. Er det det Junior Chamber Norway gjør? Lever på en livsløgn.

Moderne forskning sier faktisk at dette selvbedrag er «medisin» for dem som ikke håndterer sannheten om seg selv eller sitt liv.

Så hvorfor sitter jeg her og griner og skriver denne leder. Jeg er jo ferdig med Junior Chamber. Å-nei. Jeg blir ALDRI ferdig. Det er så sårt, og jeg er nesten maktesløs. Så derfor må jeg be alle Senatorvenner om å reise organisasjonen som har gitt oss så mye. Vi kan ikke la dette bare smuldre bort. Vi kan hjelpe, men bare om de selv vil. Det vet de, og vår dør er åpen. Klokken er nå “fem på tolv”.

JanB